50 fascinerende, forlokkende, forførende og forbløffende
PER HADDAL, VETERANDELTAKER
Per Haddal sammen med ærespresident Liv Ullmann på Den norske filmfestivalen i 2000. Foto: Sigurd Moe Hetland
Røtter
Cannes. Venezia. Berlin. Haugesund. Filmfestivaler står stødigst og blomstrer best når de har slått solide geografiske røtter.
2022 er året hvor Den norske filmfestivalens ærespresident Liv Ullmann fikk sin æres-Oscar i Hollywood. Og i dagene 21. til 26. august arrangeres festivalen for 50. gang. To gode og litt sammenhengende grunner til feiring i Haugesund. De blir understreket av jubileumsfestivalens plakat som prydes av Ullmanns uttrykkssterke ansikt, det som har skaffet henne velfortjent ry som filmkunstner av det helt internasjonale format.
Fra Den 1. norske filmfestivalen i 1973. Foto: NTB
Spøk
Festivalen begynte nesten som en spøk, en sensommerlek, igangsatt av tre muntre herrer i Drøbak, hvoriblant den garvede filmdebattant Bjørn Bjørnsen. Og i samarbeid med Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL, nå Film og Kino) så de glade gutter for seg et slags utvidet filmtreff, en utpakking av 1973-høstens repertoar på kinoene.
Det var begynnelsen på 50 fascinerende, forlokkende, fortryllende og forbløffende oppdagelsesreiser som fører oss den magiske filmverdenen rundt. År etter år.
I Drøbak ble pressen innkvartert i køyesenger på Postfunksjonærenes feriehjem, i moderat luksus. Og budsjettet var ikke større enn at KKLs direktør Egil B. Fonn nervøst måtte presisere at wienerbrødene på pressekonferansen til franskmennenes regi-superstjerne Francois Truffaut bare var til pressen. Og ikke beregnet på de øvrige festivalgjester som innfant seg. Ikke mange av de senere festivalene kan skryte av å ha hatt en så merittert filmkunstner som æresgjest.
En uhøytidelig festivalpris ble kalt «Den gyldne reke», med forbilder som Gullpalmen, Gulløven og Gullbjørnen.
Liv Ullmann, Arnljot Engh og Anita Ekström på Den 2. norske filmfestivalen, 1974. Foto: NTB
Rastløst
Den norske filmfestivalen førte et rastløst liv de første ti årene: Drøbak, Kristiansand, Hamar, Sandefjord, Trondheim, Tromsø, Haugesund, Skien, Bergen og Oslo, før den endelig fant bunnsolid ankerfeste i Haugesund.
Det var ikke noe galt med en festival på reisefot. Men de lokale arrangører måtte på sett og vis begynne på nytt hver gang. Nye lokaler og saler, nye hoteller, nytt miljø, nye medarbeidere som bare delvis kunne trekke veksler på tidligere erfaringer. Det ga variasjon og overraskelser.
Haugesund kapret festivalen og ankret den altså opp i en gjestfri havn. Og der var festivaldirektør Gunnar Johan Løvvik det synligste vertsnavnet. Siviløkonomen så sammen med sine allierte de langsiktige mulighetene. Han ble hedret som ridder første klasse av St. Olavs Orden, Norges mest høythengende sivile utmerkelse, for sin kulturinnsats. I en fargerik bok, «Fra Hollywood til Haugesund», har han beskrevet varierte og variable sider ved sine festivalerfaringer. Sitt arbeid med å forandre for å bevare.
Roger Moore sammen med Fiona Fullerton fotografert av Sigurd Moe Hetland i 1985
Ullmann
Og han hadde nær kontakt med Liv Ullmann som altså preger årets festivalplakat. Ikke tilfeldig, for Norges største filmnavn har betydd mye for festivalen. Hun har verdensnavn, kunstnerisk nimbus, og mange bekjentskaper i klodens filmmiljø. Både den ene og den andre kom til Haugesund takket være henne.
Ullmann har tålmodig vært uhøytidelig festivaldronning. Hun har hatt premiere på sine filmer Sofie og Kristin Lavransdatter i Haugesund - og annet også. Kastet glans over Amandaprisutdelingene og selvsagt fått sin egen æres-Amanda. Delt aktivt av sine meninger i filmdebatter. Ullmann setter også sitt preg på jubileumsfestivalen, med sin nyervervede Oscar-glans og sin kunstneriske og menneskelige merittliste.
Susannah York og Nigel Hawthorne på premieren av «En håndfull tid» under Den norske filmfestivalen i 1989, her fotografert av Sigurd Moe Hetland
Oppløp
Et annet navn som garantert skapte liv og røre i Haugesund var NRK-TVs Mr Film, Pål Bang-Hansen. Han utløste oppløp i bygatene og var et meget uhøytidelig midtpunkt på festivalen, med sin skjemtende gateguttstil. En gang han og jeg gikk vindeltrappene på hotell Maritim, kom han med idéen: Hvorfor finnes det ingen skulptur av Marilyn Monroe i byen som noen av hennes aner angivelig kom fra, bakerfamilien Mortensen? Jeg skrev om idéen i Aftenposten, Løvvik skaffet pengene, Pål kontaktet sin gamle kollega fra Arbeiderbladet, tegneren og skulptøren Nils Aas. Og så var det avduking hvor Mia Gundersen skapte glamour, jeg holdt tale og Pål foretok avdukingen for et fullstappet havneområde. Og festfyrverkeri. Nå sitter Marilyn henslengt ved Smedasundet for å observere festivalliv og mer dagligdagse hendelser.
Hollywoodstil finner vi via stjernenavn, signaturer og avtrykk i sementblokker i Haraldsgate. Også Cannes-festivalen holder seg med slikt. Haugesund har både Marilyn og en fullskala skulptur av Amanda. Filmatisk nok!
Nils Aas foran sin skulptur av Marilyn Monroe i Haugesund i 1994. Foto: Sigurd Moe Hetland
Cannes
Vi må videre nevne navn som KKLs Lene Løken og Dagbladets aldrende elegantier Arne Hestenes, som var Cannes-festivalens fremste trompet i Norge og vil ha savnet å kunne avlevere sine «vovede» ordspill. I Cannes kunne man ligge på sanden langs strandpromenaden Croisetten og titte på stjernene. Eller omvendt, antydet han.
Hestenes skapte også et overdrevent bilde av filmfestivaler som glamourliv og luksusfestligheter, en stri strøm av kjendiser, champagne og gourmetoppvisninger. Nåvel.
Det sto en duft av badebyen Cannes av fjordidyllen Drøbak. Vestlandsbyen er noe mer nøktern i stilen enn Cannes og forsåvidt Drøbak, men er festglad nok! Haugesund har ingen palmeviftende strandpromenade som Cannes. Men den lokale kaipromenaden har dog mengder av restauranter. Og fritidsbåter.
Pierce Brosnan fotografert sammen med daværende programsjef Christin Berg av Sigurd Moe Hetland i Haugesund i 1998.
Nachspiel
Andre norske ord for festival er fest, høytid, treff, sammenkomst og stevne. Vi kan også tilføye tradisjonsoverføring. Mange anekdoter finnes om festlighetene: Et støyende nachspiel nattestid på hotellrommet på hotell Maritim: En rom-nabo som tydeligvis ikke deltok på festivalen, ringte og truet med å kontakte hotelldirektøren om ikke bråket tok slutt. - Et øyeblikk så skal du få snakke med direktøren. Han er her på nachspielet, fikk han vite.
Det var den livlige bergenseren John Grieg som betydde mye for festivalens utvikling. Han ordnet også opp i dette!
Fra rollegalleriet forøvrig: Eli Drevland og de andre drevne i staben, de mange ordførere, hotelldirektørene og deres ansatte, den populære sjåføren Bjørnar, kinostaben, distribusjonsdirektørene med medarbeidere, debattdeltagerne, kultur- og kinostyrene, sponsorene som Norsk Hydro. Pluss tannlege Bjarne Housken med sigarer og lekre biler. Og mange flere burde nevnes.
NRKs Mr Film, Pål Bang-Hansen, 2007. Foto: Sigurd Moe Hetland
Filmkunstnerne
Viktigst er selvsagt filmkunstnerne. De norske og nordiske, også samlet i mønstringen New Nordic Cinema, polakken Krzyzstof Kieslowski, russeren Andrzej Konchalovskij, tyskeren Volker Schlöndorff, de franske stjernene Jeanne Moreau og Stephane Audran, gullpalmevinner Steven Soderbergh i sokkelesten, de to Bond-fremstillerne Roger Moore og Pierce Brosnan med sine smokinger, stjerneregissøren Sydney Pollack som tok seg den lange veien fra Hollywood til Karmsund lufthavn bak spakene i sitt privatfly, parlamentsmedlem og skuespiller Glenda Jackson. Vi kan bare holde på…
Verdens beste filmkritiker, briten Derek Malcolm, gjennomførte elegante samtaler for publikum med stornavnene.
Under en mer minneverdig pressekonferanse røpet rebellregissøren Petter Vennerød en viss trang til å klapse til kronikøren. Det skjedde ikke. Men pressen forlot salen. Skandale der og da! Det hører jo med til det som forventes på filmfestivaler.
Altså, det vært et vidt spekter. Som Filmkritikerprisen, den økumeniske Andreasprisen, Gledessprederen, publikumsprisen, Hestenesprisen. Konserter, kunstutstillinger med mengder av de fremste navnene i norsk samtidskunst, retrospektiver f. eks. over filmene til Wenche Foss eller Anja Breien, debatter om alskens film- og kinospørsmål hvor også lokal- og sentralpolitikere har deltatt. De aller fleste kulturministre med den første, Lars Roar Langslet på laget, debatterte sine varianter av filmpolitikk.
Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon er Den norske filmfestivalens høye beskytter. Her fotografert sammen med daværende Haugesundsordfører Petter Steen jr. i 2008. Foto: Sigurd Moe Hetland
Amanda
Det som vel har satt festivalen tydeligst på offentlighetens kart er Amandaprisen, oppkalt etter den rause dame Amanda fra Haugesund, fra visen i sjømannsstil. Amanda ble gjenskapt via Kristian Kvaklands avrundede statue, feststemt med et virvlende skjørt. Den står i original i byen, men spres i mange mindre kopier under hver festival.
Regissør og produsent Bente Erichsen og NRKs Stein Roger Bull nevnes oftest som dem som gjennomførte ideen, med entusiastisk støtte fra miljøet. Og navnet Amanda er lett å huske, nær opp til originalen Oscar som det ligger. På folkemunne ble festivalen snart til Amandafestivalen.
Amandaprisen har selvsagt vært omdiskutert. Prisseremonien har slitt litt fra tid til annen med på finne den riktige balansen mellom TV-show i tillempet Oscar-stil med glans og glitter, firmafest, folkelig underholdning og belønning for kunstneriske prestasjoner. Noen skandaler finnes nok her også.
Pushwagner under premieren av dokumentaren «Pushwagner» i 2011. Foto: Sigurd Moe Hetland
Dynastiet
Prisene inkluderte en lang tid også fjernssynssektoren. I 1987 var den amerikanske såpeserien Dynastiet med sine sleske figurer og ondskapsfulle intriger særdeles populær i Norge. Patriarken i seriens oljedynasti, Blake Carrington, ble spilt av John Forsythe med gammeldags filmheltutseende. Forsythe ble invitert over, men sendte sin garderobedame i stedet.
Liv Ullmann var tapper programleder og intervjuet Forsythe over satellitt. Ikke av de mest minneverdige samtalene. Men Forsythe fikk forsikret at «I love Norway.» Garderobedame Annie Maccauley fikk med seg en flaske nordsjøolje hun skulle ta med over til California.
Denne meget amerikansk seanse er heldigvis ikke er kopiert senere. Den fremkalte en del blodig ironi, kan man trygt si.
Festivalsjef Tonje Hardersen sammen med Tønes, André Løyning og Kristian Landmark på premieren av «Tønes» i 2019.
Støtt
Løvviks liv var nesten plagsomt preget av jakten på stjerner som mediene og publikum forlangte. Med så mange festivaler og kanaler som konkurrenter ble det stadig verre for ham og for distribusjonsselskapene å skaffe stjerner til filmene. Og festivalen er nå blitt mer innadvendt. Det helt store norske medieoppbudet kommer ikke mer. Men institusjonen holder stø kurs likevel, behendig styrt av Løvviks etterfølger, Tonje Hardersen. Og er viktig på litt annen måte.
Uansett: Livet på den norske filmfestivalen er livlig, trivelig og variert. Kritisert og elsket. Foranderlig og bestandig. En grunnmur for norsk film- og kinoliv, er min erfaring etter å ha deltatt på 45 av sorten.
Man treffes, nyter film eller ergrer seg, diskuterer og utvikler innsikt, tanker og planer. Og få gleder i filmelskerens liv kan måle seg med den sitrende forventning i salen foran en festivalpremiere, spesielt på norske filmer. Med elektrifiserende diskusjoner etterpå. Der leverer Haugesund, som alltid!
En ettertraktet pris i Haugesund heter Gledessprederen. Den jubilerende festivalen kunne ha fortjent den. For en stor gledesspreder har festivalen vært, i tiår etter tiår.
Barnehagebarn på sin første filmfestival i 2021, her fotografert av Grethe Nygaard.
Per Haddal var Aftenpostens hovedfilmkritiker frem til 2009, har deltatt på 150 festivaler ute og hjemme. Han er cand.philol, har mottatt en rekke priser og er ridder første klasse St. Olavs Orden.
om oss
Ta kontakt
